DAGENS TANKE
Jun 12

Kjære dagbok

Som nevnt tidligere, startet jeg å blogge for å få utløp fra ondskapens akse sin lekegrind, uten noe nevneverdig hell. Stahet er sjeldent bra i krangler eller diskusjoner, om du ikke VET du har rett og vedkommende kan innse sine feil.

Dagbok og blogg løste ikke problemet mitt og sitter igjen med en siktelse i en straffesak – og er i åttende måned uten å ha møtt sønnen min. Selvsagt har jeg forsøkt å gjøre andre ting for å få det på avstand, definitivt, men fokus og konsentrasjonsevnen har vært fullstendig på vent – dermed har det kke vært mulig for meg, særs uten hjelp. Men blogg er uansett blitt et verktøy.

Er litt dum der, for ber svært, svært sjelden om andre sin hjelp. Feilet big time der.. . En av de tingene som plaget x-en var at jeg skulle hjelpe alle som trengte litt backup. Enten det var en flykning, heroinist på Karl Johan eller naboen. Skal heller hjelpe andre.. Og karakteriserer meg som god til å hjelpe andre også. Dårlig til å ta vare på meg selv, og kanskje det var det hun mente, bare sa det på sin måte. Ikke så rart vi har og hadde kommunikasjonsproblemer.

Takker de nærmeste for samtalene. Dere vet selv hvem dere er. Og jeg lurer på hvor jeg hadde vært i dag om dere ikke kom med deres beherskede svar på mine tanker. Handlingene, som oftes ble gjort motsatt av deres ord, er ene og alene min feil og skam. Det må ha vært trist å se på mine handlinger, for jeg ser dere bryr dere virkelig.

Jeg har mottatt flere mail fra andre i samme situasjon. En har jeg også møtt og snakket ut med. Det resulterte i vennskap. Jeg har også mottatt en drapstrussel, men den tar jeg ikke særlig høytidelig. Og er ennå i livet, måneder etter vedkommende sa jeg skulle dø – og på det tidspunktet spilte det ingen rolle.. Nå, spiller det en rolle!

Jeg har lært utrolig mye på de femten siste månedene. Mye mer enn i de siste tre årene i forholdet. Kanskje de siste fem. Det føles iallfall sånn ut. Det ble stagnasjon på et tidspunkt og vi ikke kom oss ikke ut.

Nå skjer det saker og ting som er pure, for real. At som skjer, foruten samværet med min sønn, er positivt. Jeg smiler hver dag, selv om jeg ikke klarer å holde tårene tilbake når jeg tenker på lillegutt, for savnet er grusomt tungt å bære.

Min sønn lever og jeg får muligheten, til syvende og sist, å se og snakke med han igjen. Jeg tenker på de som får sine barn “revet” bort fra seg av forskjellige grunner. Jeg forstår nå at det vil alltid være et åpent sår innad. Med en smerte, helt uten ord som kan forklare følelsen.

I løpet av høsten blir det en avgjørelse i samværssaken. Det blir grusomt å gå gjennom alt som har skjedd. Papirene starter i 2010, men når vi skal snakke ut i retten, starter det i 2007 – helt konkret mht samværssaken så startet det i 2009.  Så, noe så usammenhengende og feil vinklet papiret gjør meg bare oppgitt. Jeg smiler litt av papirene jeg har mottatt, dvs hennes syn på saken. Jeg skjønner nå hvor langt fra virkeligheten vi er fra hverandre. Hvor flink hennes advokat har vært, som er medskyldig i framprovoseringen av mine irrasjonelle handlinger, som har gitt dem grunn til, i det hele tatt ha en usmakelig sak going. Det skal uansett bli godt å fortelle en sammenhengende historie, så får dommeren ta avgjørelsen etterpå – om jeg er en god far eller ikke.  Og få en slutt på at mor skal sitte å diktere hva som er best for barnet vårt.

Mor sluttet å avlevere meg ungen, fordi jeg over natten gikk fra å være en god og omsorgsfull pappa, til det mor mener var en farlig pappa, dermed kunne ikke mor overlevere barnet, fordi hun måtte verne om sønnen vår !?

My skin became thicker more we yelled
Just like the clouds obscures the sun and ended it as a prison cell
Bad times overshadowed the good
We were adults in a child’s body, playing in the neighborhood
Everything was hard when it should be smooth
A nighmare bacame true
We used to smile, we used to talk, make love; No war.
Funny how things turn, crash and burn

 

Jeg sa jeg skulle drepe henne. Men ikke slik hun gir sin forklaring. Ja, det har skjedd, men mye rundt er ikke sant. Jeg, som ikke kan ta livet av en kattunge, engang, skulle plutselig ta livet av henne fordi hun oppfører seg barnslig og drar hjem til sine foreldre med ungen vår, helgen jeg skal ha han!? Skal mer til. Og mye mer skjedde mellom linjene, over tid og på telefonen, mye mer enn hva som er med i papirene. Samtidig som hun anmelder og fortsetter å skape urett, ja da kommer mitt irrasonelle, som nevnt i tidligere blogginnlegg, som hun framprovoserer, med god hjelp av sin advokat, selv om advokatetikken sier noe annet.

Aldri vært i en slosskamp, se bort fra ett tilfelle. Jeg var 13 år gammel. Denne saken er så patetisk. Den er rett og slett en skam mot barneloven og Norges lover. Og foruten meg selv, så burde hun skamme seg skikkelig. Det som er trist, hun ser hva hun har gjort, men vil ikke innrømme sine feil. Jeg har bedt om unødvendig unnskyld mange ganger, for noe hun framprovoserte. Men til ingen nytte. Mor hadde bestemt seg for hva hun skulle gjøre og da er det lite far kan gjøre, før en dommer har banket hammeren i bordet og bestemt hva som er “rett” og “best” for ungen.

I mange tilfeller, kanskje de fleste må det kanskje en dommer til. I dette tilfelle skulle det være fullstendig unødvendig. Mor vet hvem far er. Og derfor blir dette for dumt. Og hun gambler med sønnen sin framtid med far. Det er ikke første gangen hun har gamlet med sjelen sin. Men å gjøre det med sønnen vår!?

Jeg sa jeg brøt kontakten med dem for en stund tilbake ( mine siste ord til deg – ferie ) 8. juni mottok jeg en stevning fra hennes advokat. Saken gjelder samvær etter barneloven. Er det rart man drikker?

Sykepleierytdanning står for tur, to jobber og et avstandsforhold er dagens situasjon. Ja, jeg klager ikke over å ha for lite å gjøre. Uansett, jeg kan begrave meg i andre ting hvor mye jeg vil, men på et tidspunkt må jeg legge det bort – da kommer savnet av seg selv. Og det skaper uro i kroppen som forflytter seg til resten av kroppen. En skikkelig unødvendig følelse. Føles litt som å leve i et vakum, der det begynner å løsne noe så inni …… så da gjenstår det bare å be, at dommeren vet hva hun gjør. Når ikke advokaten eller hun gjør det.

http://www.youtube.com/watch?v=HFFWDUhuMDg

Leave a Reply